Som ung gutt fra fattige kår i Nord-Norge opplevde Gudmund Antonsen hvor skjørt livet kan være. Hele sitt liv har han viet til fagforeningsarbeid og til å skape tryggheten han selv aldri opplevde.

Han var en av ni søsken, som alle kom til verden i løpet av de harde 1920 og 30-årene. Faren var fisker og småbruker, med en jordlapp i Eidsfjord i Vesterålen og et lite hus på 50 kvadratmeter og litt loft som ga tak til 12 mennesker. Slo fisket feil, var det nød og knapt med mat.

- Det fantes ingen trygghet den gangen. Vi hadde ingen ting. Ikke noe sikkerhetsnett, ingen trygd eller forsikring, sier Gudmund Antonsen.

Gudmund ble fort voksen. Som 15 åring rett etter krigen opplevde han at de to eldste brødrene omkom i et forlis på yttersida av Lofoten. Da den ene senere ble funnet, falt det på Gudmund å identifisere han. Dette sitter fremdeles dypt på netthinnen.
Som eldste gutt ble det også han som måtte ta ansvaret for å fø familien, for faren slet med både nerver og sykdom. Gudmund hjalp til med å bryte opp jord for naboens storgård og steinsatte dreneringsgrøfter i bytte mot å låne hest. Når fisket var dårlig så drev han med vei- og anleggsarbeid. Hardt arbeid og for mye ansvar for en som fortsatt bare var på vei ut av barndommen. Det var en kamp for tilværelsen, og Gudmund lærte tidlig hva som er rett og hva som er galt i samfunnet.

Gudmund snakker engasjert om betydningen av organisert arbeidsliv, og om arbeidet for å skape velferd og trygghet i en uforutsigbar verden. I etterkrigs-Norge var det ingen selvfølge. Vi må frem til midten av 1960-tallet før vanlige folk fikk muligheten til å forsikre det de eide og hjemmene sine gjennom LOs kollektive innboforsikring. Men det måtte en kamp til før også det ble mulig.

Gudmunds historie løper parallelt med Norges i etterkrigstiden; gradvis bygges og utvikles velferd gjennom hardt arbeid. Som 17 åring måtte han bort; i sin fars øyne nådde han aldri opp til de to sønnene som omkom på havet. Gjennom en fetter klarte han å skaffe seg jobb i gruvene på Svalbard. Han ble der i nesten fire år, forsørget fortsatt familien, og utviklet en livslang kjærlighet til isødet i nord. Etter militæret tok livet en ny omdreining og han dro til sjøs. Gudmund har alltid hatt interesse for motorer, ikke garn, og i likhet med titusenvis av andre nordmenn utviklet han sin karriere på sjøen. Han skaffet seg utdannelse som maskinist, og gikk gradene i utenriksfarten frem til 1960-tallet. Så oppdaget han en annonse hvor Televerket søkte maskinist til montering og vedlikehold av nødstrømaggregater, og gikk i land for godt. Gudmund etablerte seg i Oslo, hadde kone og to små barn, og var flere perioder tilbake på Svalbard men nå som maskinsjef for Televerket ved Isfjord radio.
Gudmund ble medlem i Norsk Arbeidsmandsforbund i 1949. I Televerket ble han raskt tillitsvalgt i det som i dag er EL og IT Forbundet og dypt engasjert i fagforeningsarbeidet.
- Jeg var styremedlem i avdeling 3 i Oslo, og husker godt kampen rundt Kollektiv hjemforsikringen. Det var mye bråk og krangling, også internt i LO. De store forsikringsselskapene var livredde, det gikk rykter om at de blandet seg inn i fagforeningene og på nikkelverket Falconbridge i Kristiansand hvor det var en del motstand mot ordningen gikk det på nevene løs, forteller Gudmund.

Ideen om en kollektiv ordning som forsikret medlemmenes hjem og eiendeler ble først foreslått i 1960, og ble kjempet frem av Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund.
For mange arbeidere på den tiden handlet alt om å skaffe mat på bordet, og man hadde ikke råd til å forsikre verken eiendeler eller hjem. Forsikringene som fantes var for dyre i forhold til vanlige folks arbeidsinntekt. Velstandsutviklingen førte gradvis til at folk fikk flere eiendeler og behovet for forsikring økte.

Kampen om kollektiv hjemforsikringen skapte enorm offentlig interesse, omfattende mediedekning og sto på parolene i 1. maitogene. Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund vedtok ordningen på sitt landsmøte i 1965, men Falconbridge Arbeiderforening protesterte mot vedtaket. Om lag 600 av medlemmene i Falconbridge Arbeiderforening gikk mot ordningen, og tre av medlemmene bragte vedtaket inn for Oslo byrett for å få det kjent ugyldig.

Forbundet mente saken måtte avvises fra domstolene fordi den stred mot forbundets selvstyre, mens de tre anførte at forbundet ikke kan kreve at medlemmene skal delta i forsikringen og betale premie i form av økt fagforeningskontingent, med eksklusjon som konsekvens hvis de ikke betalte tilleggskontingenten.
Byretten ga de tre medhold og kjente forbundets vedtak ugyldig, men Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbundet fikk anket saken inn for Høyesterett. Mens saken gikk for domstolene gjorde også Jern og Metall som det andre LO-forbundet et vedtak om Kollektiv hjemforsikringen.

Sentralt i saken sto spørsmålet om tolkning av et forbunds vedtekter overhodet kan prøves ved domstolene. Høyesterett konkluderte med at ”Da (…) det ligger utenfor Forbundets formål å samordne de økonomiske interesser det her er tale om, har flertallet ikke rett til med bindende virkning for mindretallet å treffe et vedtak om samordning av interessene”.

Tapet i domstolene tvang Samvirke Forsikring (SpareBank 1 i dag) til å innføre en reservasjonsrett for dem som ikke ønsket å være en del av den kollektive ordningen. Dermed kunne den kollektive innboforsikringen som den første solidariske forsikringsordningen i markedet innføres fra 1967og formelt vedtas av LO sentralt. Flere LO-forbund fulgte senere etter og i dag gjelder den for hele LO-området.

Selv var Gudmund aldri i tvil om betydningen av å få på plass den kollektive avtalen. Han opplevde selv at en venn som bodde med familien i beskjedne kår på østkanten i Oslo ble rammet av brann og mistet alt.
- Familien sto på bar bakke, men takket være forsikringen fikk de en ny mulighet. Uten den vet jeg ikke hva som hadde skjedd med dem, sier Gudmund.

I Televerket fant Gudmund yrket sitt, og ble der frem til pensjonsalder. Han var aktiv i fagforeningen hele tiden.
- Det er like viktig å være organisert i dag som noensinne. De unge i dag vet ikke hvor privilegert de egentlig er og har litt lett for å ta velstand og trygghet for en selvfølge. Men har du levd et langt liv og opplevd sult på kroppen vet du at man ikke kan ta noe for gitt. Vårt samfunn i dag er rene eventyrlandet i forhold til det jeg vokste opp i. Men fortsatt er det store forskjeller, og kampen er like viktig i dag, sier Gudmund.

- Et langt liv har lært meg at fast arbeid betyr makt, og at organisert arbeidsliv gir trygghet. Du skal være ganske nærsynt for ikke å se hvilke fordeler du får som organisert, avslutter Gudmund

.

.

416 06 600

LOfavør infosenter