Grantrærne står som majestetiske snøskulpturer mot knallblå himmel langs veien på Ringsakerfjellet. En og annen skiløper suser forbi i februarsola. Første lørdagen i vinterferien er Geir Nilsen, lederen av lokallaget og Norsk Folkehjelp Region Øst, på vei til vakthytta ved Øvre Åsta bru. Beredskapsgjengen som henger rundt ATV-en – firehjulingen – på tunet synes godt i de oransje folkehjelpsuniformene. To huskyer og en ung, leken schæfer i bånd bjeffer og får kos av Odin fra lagets minigruppe.
Hver helg på vinterfjellet trener Moelv og omegn på beredskap. Inne på hytta serverer Geirs kone Anne Marie Engelstad – kjøkkenvakt for anledningen – gryterett, loff og saft. Vi har så vidt rukket å smake på maten når alarmen går. Flere mobiltelefoner kimer. Geir setter sin på høyttaler. I den andre enden beskriver den regionale beredskapslederen Ivar Windju situasjonen. En skiløper har brukket beinet og ligger i ulendt terreng. Koordinatene er lastet opp i Dropbox.
Nyttig trening
I en virkelig beredskapssituasjon ville det blitt dannet et såkalt KO, et samarbeid med politiet, Røde Kors og Norske redningshunder. Sammen hadde de koordinert redningsaksjonen.
– Denne øvelsen dreier seg om en pasienttransport med et spesifikt mål, så beredskapslederen hadde nok ikke varslet videre til andre lokallag. Hadde det vært en leteaksjon, ville han gått bredere ut, forklarer Geir.
Ved spisebordet spøker jeg med mannskapene: – Dere hadde vel neppe sittet her, hvis denne situasjonen var reell?
– Nei, da hadde vi vært ute på snøscooteren i løpet av fem minutter, sier Regine Johannessen, som eier de tre hundene på tunet. Schæferen hennes skal trenes til søkshund.
– Alle som er tilknyttet alarmsystemet får en oppdatering på sms som viser hvem som har svart, hvem som ikke har svart og hvem som er på vei, forteller Anne Marie.
Filmer øvelsene
Før de skal ut i terrenget med ATV og snøscooter, leverer flere fra Folkehjelpa varer til hyttene, fra Kvikklunsj til konjakk. Tjenesten er kjærkommen for hyttefolket som ofte bor et stykke unna hovedveien, og gir ekstrainntekter til lokallaget. Mannskapene måker dessuten hyttetak, og dét trengs. På enkelte tak er snølaget flere meter.
Mens varene bringes fram til dørstokken, forteller Geir at han har filmet og redigert flere av beredskapsøvelsene. Stolt viser han fram en av videoene på mobiltelefonen. Regine, den skadde, ligger halvveis i en elv og skal fraktes over på båre.
– Og så har vi lagt på noen psykiatriske utfordringer, forklarer han, når pasienten hyler.
– Så dere må kunne litt skuespill også?
– Ja, Hollywood neste, sier Regine og ler.
Innendørs basecam
Når en av de andre i beredskap, Håvard Arnes, får i oppdrag å demonstrere basecamp, dukker et bilde opp i hodet mitt, av et forblåst telt ute i snødekt terreng. Jeg setter meg derfor godt til rette bak på ATV-en, og alle på tunet ler. Raskt skjønner jeg at basecamp er inne i hytta. Håvard tar frem mac-en ved salongbordet, viser meg kart over terrenget, peker og forklarer de to røde sirklene:
– Vi bruker sykkelhjulprinsippet. Vi øker størrelsen på hjulet hvis vi leter etter en som er dement. En teig er et søkeområde som lastes opp i Dropbox og lastes ned på nettbrettet som er med oss ut. Det er dette området vi søker i. Når vi har funnet personen eller et fotspor, lager vi en poi (point of interest) på kartet og laster det opp i Dropbox igjen. Så kan resten av mannskapene komme dit.
Det digitale beredskapssystemet sparer lokallaget for mye tid. Mannskapene kan bare kaste seg på snøscooteren og ATV-en med nettbrettet som inneholder informasjonen de trenger for å redde liv. På nettbrettet vises også alle skiløypene, så de kan finne fram selv om det er tåke.
Tipp topp båre
Så er det klart for redningsaksjonen. Martin Jojo Holm Adelsøn freser avgårde på ATV-en. Broren Marius Holm Adelsøn, dagens pasient, jobber til vanlig med sanitet i Forsvaret. Nå ligger han ved en treklynge langt nede i snøen. Anne Marie, Heidi Marthinsen og Terje H. Eidhammer iler til med splitter ny båre, som laget er stolt av å eie. Båren med prislappen 30 000 kroner kan heises opp i helikopter, og stroppene må sertifiseres hvert år.
– Hei, vi er fra Norsk Folkehjelp, sier Anne Marie omsorgsfullt til Marius. Hun løfter ham forsiktig opp så han kan henge på henne. Heidi hjelper til med å få den skadde på båren; Terje tar imot. De tuller Marius inn i en oransje sovepose, tar stroppene på og bærer ham bort til snøscooteren. Der dekker de ham med ekstra ulltepper, før de starter opp og vender tilbake til hytta.
En app for alt
Digitalisering av beredskapen gjelder ikke bare utstyret som Norsk Folkehjelp bruker. Skiløpere og turgåere kan selv bidra ved å laste ned appen "Hjelp 113" på mobilen. Hvis uhellet er ute, trykker den skadde på ikonet «113» i appen.
– Samtidig som du da ringer til 113-sentralen,sender mobilen automatisk inn nøyaktig posisjon ved hjelp av GPS-en i telefonendin, forklarer Geir.
– Når jeg holder førstehjelpskurs,er denne appen det første jeg anbefaler, selv om mobildekningen ikke er blitt 100 prosent. Luftambulansen har sin egen app med de samme funksjonene.
Må også kunne kart og kompass
Det er ingen tvil om at den digitale beredskapen er en stor forbedring, påpeker Geir.
– Hva skjer om nettverket faller ut?
– Vi har alltid papirkart og kompass i sekken, i tilfellet det digitale kollapser. Men det er nesten som om du glemmer å bruke kompass.
Skrevet av Betzy A. K. Thangstad