– De lager ikke store overskrifter i avisene. De har ingen aktører som tjener penger på dem, og som kan bidra til redningstjenesten. De er vårt felles ansvar. Og de fortjener minst like god hjelp som turistene, sier Harald Wisløff, operativ leder i redningstjenesten i Norsk Folkehjelp.
Han snakker om noen av de mest sårbare i samfunnet vårt – mennesker med demens og personer i livskrise. Disse får ikke nødvendigvis mye oppmerksomhet i media, men er mennesker som frivillige letemannskaper ofte er ute for å redde.
– Det å ta vare på de mest sårbare er en hjertesak for oss. Vi er frivillige for å redde liv, og med god kunnskap om hvordan vi finner disse menneskene og rask innsats, redder vi mange liv hvert år, sier Wisløff.
Ut på vandring
Personer med demenssykdommer, som for eksempel Alzheimer, har vanskelig for å finne veien hjem igjen hvis de først går seg bort. Dersom de ikke blir funnet i løpet av det første døgnet etter at de blir borte, viser forskning at så mange som én av fire dør. Rask og effektiv redningsinnsats er dermed avgjørende for å redde liv.
– Derfor rykker vi ut umiddelbart når alarmen går. Særlig på vinterstid og i dårlig vær vet vi at det kan stå om minutter, sier Wisløff
Frem mot 2030 vil antallet mennesker i Norge med demens nesten dobles, og for disse personene er det å gå seg bort livsfarlig - selv om det er veldig vanlig. Det å vandre er nemlig et kjent fenomen for mennesker med demens: De vandrer bort fra der de bor, enten det er hjemme eller på institusjon. Ofte vandrer de for å komme hjem til en tidligere bolig.
Statistikk viser at hele syv av ti med demens vil gå seg bort minst én gang i løpet av sykdomsforløpet, og mange vil gjøre dette gjentatte ganger. Årsakene til dette er knyttet til sykdommen: dårlige hukommelse, redusert orienteringsevne og svekket sidesyn. Sykdommen rammer også evnen til å vurdere tid og avstand.
– De har ikke nødvendigvis planlagt å gå veldig langt, og er derfor ikke alltid kledd for å være lenge ute. Samtidig er mange avhengige av medisiner. Kombinasjonen av dette gjør at vi som skal finne dem må handle raskt, sier Wisløff.
Mennesker i livskrise
De frivillige redningsmannskapene leter også stadig oftere etter mennesker i livskrise.
– Faktum er at de fleste av oss kjenner til noen som har tatt sitt eget liv eller gjort et selvmordsforsøk. Det er et enormt samfunnsproblem som også i høy grad treffer redningstjenesten, sier Wisløff.
– Vi som er redningsmannskaper kjenner disse problemene tett og nært. Over 20 prosent av alle våre leteaksjoner dreier seg om mennesker med selvmordstanker, sier han.
Til tross for at et varsel om selvmordstanker bør utløse umiddelbare tiltak, har det vist seg at slike alarmer ofte har utløst mindre ressurser og tatt lenger tid enn andre oppdrag i redningstjenesten. Det har vi bestemt oss for å gjøre noe med.
Norsk Folkehjelp har derfor gitt ut veilederen Redningstjenesten og personer med økt selvmordsrisiko. Veilederen er laget for å sørge for rask og riktig hjelp til personer med selvmordstanker som er savnet.
En vanlig og livsfarlig myte som veilederen tar opp, er at det er nytteløst å redde en person som ønsker å ta livet sitt fordi de bare vil prøve igjen – og til slutt lykkes. Men studier viser det motsatte: Hele syv av ti som reddes fra selvmord, vil ikke forsøke igjen.
– Vi vet at dette er livsviktig innsats, og det er svært motiverende. Vi stiller opp uten lønn, men man trenger heller ikke å få betalt når belønningen er å redde et liv, sier Wisløff.